Årets råeste padletur

for meg ble møtet med denne grindkvalen. På det nærmeste er det ikke mer en halvannen båtlengde som skiller meg fra fem meter med rå kraft.

Blåsten høres kort og kraftig i det den svartglinsende kroppen bryter havflata. Møtet varer ikke mer en fire sekunder før ryggfina igjen forsvinner ned i dypet. Det går veier i vannet. Jeg har et plutselig behov for å ligge og dyppe årene i sjøen. Lage lyd. Fortelle at; Her e æ! Jeg vil ikke komme som en overraskelse på dette dyret. To og et halvt tonn natur er ikke noe jeg trakter etter å få på dekket. Tjue sekunder går. Så høres blåsten igjen. Om og om igjen.

Det råeste er at denne grindkvalen går i havna. Midt inne i Andenes havn. Like utenfor fergekaia har den nå svømt i ring siden i morges. Helt alene. Det er merkelig, for grindkvalen er ekstremsosial. Den opptrer alltid i flokk. Mister den flokken så øner den seg inn på delfiner og svømmer med dem for å ha selskap.

Hjemveien tar jeg på yttersida av Skarvbarmoloen. Må se om det er flere i nærheta. Drar litt på. Det er god gli. Ut til holmene ufot moloen. Straum og vind forteller meg at neste stopp er Grønland hvis jeg går rundt. Så da så. Da er det like greit å sette kursen ot land. Det er ørneting på skjæran. Her sitter de tett i tett og forhandler. Vil ikke ta hoppet. Strekke på vingene og fly lavt over vannet til neste holme. Det er sur trekk i lufta og fuglene er dorske. Slipper meg helt innpå, før instinktene gir etter og de letter.

Martin